Sofie og hennes far Kjell Magne. (Foto: Indie Film)
Sofia Haugan er klar med en ny film om hvordan det er vokse opp med en forelder som har et rusproblem. I filmen «Røverdatter» dokumenterer hun sitt forhold til sin far og hvordan hun ønsket å hjelpe ham til å få et bedre liv.
– Filmen er fortalt fra mitt perspektiv som voksen, og jeg har gitt min familiefortid den plassen jeg mener den har i livet mitt i dag, sier Haugan. Hun legger til at produsentene hennes i Indie Film har lang erfaring i å lage personlige dokumentarer. Det har vært viktig for den etiske debatten knyttet til filmprosjektet, sier Sofia Haugan.
Da Sofia er 10 år gammel flytter hun og moren fra familiens hjem på Grefsen i Oslo, til et sted utenfor Oslo på hemmelig adresse. Moren ønsker å skjerme sin datter fra faren, som sliter med rus og er innblandet i kriminalitet. Ti år gikk uten at Sofia møtte faren. Han hadde mange år i fengsel bak seg. Men da Sofia gikk på folkehøyskole, ringte faren henne plutselig en dag.
– Han fortalte meg at farmor var død. Han spurte om jeg kunne kjøre ham til begravelsen i Telemark. Og det gjorde jeg. Jeg hadde jo blitt voksen siden sist vi hadde møttes.
Hun beskriver det som en ganske absurd situasjon.
En fremmed mann
Da de møtes kommer faren med en bilstereo i gave til Sofia. Hun hadde nemlig hatt bursdag like før. Men det var tydelig at gaven var stjålet. Han var en fremmed mann for Sofia og hun beskriver det som ganske kleint.
Røverdatter har premiere i dag, 16. mars.
– Da vi kjørte sammen til begravelsen ble jeg veldig nysgjerrig på min fars historie og hvordan alt hadde skjedd. Noen år senere, da jeg gikk på filmskolen ringte han meg mens han satt i fengsel. Da foreslo han at jeg kunne lage en film om ham. Det var starten på dette prosjektet.
Sofia forteller at hun hadde et sterkt ønske om å klare å forstå det ingen andre hadde forstått. Hun ønsket så gjerne å hjelpe faren sin. Men hun skjønte også at det ikke var noen enkel løsning, eller «sølvfatløsning», som hun kaller det. Å få hjelp er ikke så enkelt.
– Det er veldig komplekst å forstå seg på hvordan alt henger sammen. I filmen prøver jeg også å få frem i hvilken grad det offentlige hjelpeapparatet faktisk ser enkeltmenneskene som trenger hjelp, sier hun.
Oppsøkte hjelpeapparatet
Sofia begynte som en dokumentarfilmskaper. Hun skulle forklare det hun hadde opplevd.
– Men etter hvert skjedde det. Pappa oppsøkte hjelpeapparatet og jeg ble med ham. Det er ikke enkelt å navigere seg rundt i hjelpetilbudene som finnes og heller ikke lett å få den hjelpen man trenger. Men vi fikk til en struktur, der målet var å hjelpe ham. Det var en lettelse å se at pappa var motivert til å få hjelp. Men samtidig veldig frustrerende å se at når han var motivert, fikk han ikke den hjelpen han trengte.
– Dessverre er systemet lagt opp slik at du ikke bare kan droppe innom rehabilitering når du er motivert, sier hun. – Samtidig er det et paradoks at det ble lettere å få hjelp når jeg hadde med meg videokameraet, sier hun.
– Jeg håper Røverdatter kan gjøre det enklere for de ulike delene i hjelpeapparatet å sette seg inn i de pårørendes situasjon. Det er en hverdag som er veldig frustrerende, og det er vanskelig å finne rett sted for å søke hjelpe, både for pappa og meg selv, sier Sofia.
Godkjente bildet som gis
Faren hennes har gjort masse filmopptak av sin hverdag som rusavhengig. Det finnes faktisk over 200 timer med filmopptak. Sofie Haugan forteller om et filmprosjekt som har vært vanskelig på grunn av rusen og tiden i fengsel. Men hun har syntes det har vært veldig spennende å ha dette prosjektet sammen med faren. Både faren og samboeren har godkjent bildet filmen gir av dem.
– Pappa har ofret mye av sin stolthet. At pappa ba meg lage en film om ham er en slags kjærlighetserklæring, og på mange måter også et ønske om tilgivelse. Jeg er veldig glad i pappa. Hvis jeg ikke hadde vært det, hadde jeg aldri startet på dette prosjektet, sier hun.
Sofia er også veldig opptatt av pårørendeperspektivet, og det kommer tydelig frem i filmen.
– Filmen er min versjon av pappas historie. Vi som er barn av rusavhengige blir ofte omtalt som personer som har overlevd en barndom med rusavhengighet i familien. Det er ikke slik at vi ikke klarer oss fordi vi har en forelder som har et rusproblem. Jeg skulle ønske at flere ser hvor mye styrke barn av rusavhengige faktisk har. Hadde jeg ikke hatt den styrken, hadde jeg aldri klart å lage denne filmen.
Pårørende tar ansvar
Sofia sier at fordi ingen andre tar ansvaret, så blir det altfor ofte de pårørende som må ta alt ansvaret. I filmen viser Sofia hvordan det faktisk er.
– Jeg har brukt mye tid sammen med terapeuten min for å snakke om grensesetting. Noen ganger må man faktisk sette foten ned. Men hvor går egentlig grensa for hva pårørende skal gjøre for å hjelpe? undrer hun.
Sofia etterlyser et bredere hjelpetilbud til pårørende. Selv har hun har fått hjelp hos Blå Kors Kompasset, og at hun ikke kunne laget filmen uten hjelpen hun fikk der.
– Jeg er veldig takknemlig for terapien jeg fikk hos Blå Kors Kompasset. Der har jeg hatt rom til å ha fokus på meg selv. Jeg har fått lov til å sette ord på følelser. Når man klarer å identifisere følelsene sine, så sprekker den bobla man har hatt. Da gjør man noe med reaksjonsmønsteret. Det gjelder å komme i kontakt med hva man føler og hvorfor man er så innesluttet og trist.
– Mye av det vi har snakket om på Blå Kors Kompasset har jeg tatt med meg inn i filmen. Mange av mine refleksjoner har jeg kommet frem til ved hjelp av den terapien jeg har fått hos Kompasset. Det er et lavterskeltilbud og det er et enkelt tilbud å bruke. Terapien der har alltid gått på mine premisser, sier Sofia.
– Hva er det viktigste foreldre kan gjøre for barna sine?
– Det er å vise at de har tro på barna sine, er stolte av dem og har kjærlighet til dem. Det er ikke alle som klarer det. Men det klarte pappa. Lykkes man med det, er mye av jobben gjort. Jeg har vært veldig heldig. Moren min har alltid understreket at pappa er veldig glad i meg, men at han er syk.
– En følelse mange barn av rusmisbrukere sitter med er at foreldrene valgte rusen foran dem, men det har jeg selv ikke kjent så mye på, takket være mamma. Det har hjulpet meg med å beholde en slags ro og letthet i prosessen, avslutter hun.
Filmen går på kino fra i dag 16. mars. Her kan du lese mer og se trailer.
Innlegget Røverdatteren som vil hjelpe faren sin dukket først opp på Blå Kors.